Comments on den har jeg lest: E. Ferrante - The lost daughter (Den dunkle dottera)

Heheh, jeg befinner meg altså mitt i målgruppa for...

2018-05-23T13:15:36.270+02:00

Heheh, jeg befinner meg altså mitt i målgruppa for denne. Er. Så. Lei. Av. Å. Kjøre. Biler. Fram. Og. Tilbake. På. Gulvet.

Tror allikevel jeg hopper over. Kanskje leser jeg Napoli når kidden har blitt større og jeg stikker på aleneferie til Italia (2050).

Hei Labben! Takk for lang kommentar. Jeg er enig i...

2018-05-10T23:54:22.081+02:00

Hei Labben! Takk for lang kommentar. Jeg er enig i at man ser moren sin på en annen måte når man blir voksen (og det er jo en bra ting!). Relasjonen min til mamma endret seg også når jeg selv ble mamma og forsto alle følelsene (og alt arbeidet!) hun har investert i oss. Høres jo helt corny ut, men en enorm takknemmelighet for en god barndom kom sent men godt. I tillegg ble hun raskt en god rådgiver for en med hundre spørsmål om livet med baby.

Sitatet du skriver er veldig interessant. Jeg håpe...

2018-04-24T19:27:44.740+02:00

Sitatet du skriver er veldig interessant. Jeg håper og tror hun tar feil, for det er en ganske trist betraktning. En virkelig artig ting med å bli voksen er hvordan forholdet til foreldrene våre endres, i hvert fall synes jeg det. Jeg har alltid hatt et godt forhold til min mor, men jeg synes det har blitt enda mer styrket av at jeg kan se henne med et nytt perspektiv når jeg selv er voksen. Vi kan snakke sammen på en annen måte. Jeg tror nok at vi alltid vil være preget av de rollene vi har og kanskje har karakteren i boken rett i at vi aldri kan gi helt slipp på det, men at vi kan se dem som mer enn bare en mor eller en far tror jeg nok er fullt mulig før vi er 50.

Jeg mistenker at jeg aldri kommer til å lese Ferrante, men skulle jeg gjøre det likevel tror jeg nok det blir Napolikvartetten.